Det er lenge siden forrige myntrelaterte innlegg fra min side, men nå tar jeg opp en 10 år gammel tråd, da jeg nylig gikk til innkjøp av to 8-skillinger 1727, NM37 og NM38A, som ikke har vært adskilt på 296 år.
Myntene er funnet med metallsøker, med grunneiers uttalte tillatelse, og myntene er kjøpt av meg med både finners og grunneiers godkjenning.
De ble som nevnt funnet med metallsøker, med én meters mellomrom, på et jorde som som tidligere var et gårdstun. Tunet tilhørte en gård, som for lengst har gått over i historiebøkene. Myntene lå i ytterkanten av dette jordet/gårdstunet, hvor det fram til ca 1850 gikk en bygdevei. Jordet hadde, etter grunneiers utsagn, ikke blitt pløyd på minst 100 år, og myntene har derfor unngått å bli knadd og eltet av moderne landbruksmaskiner. Jordsmonnet beskrives som lett og luftig, så metallet har også unngått misfarging (med unntak av monogrammet på NM37) og forvitring, som potensielt kunne utviklet seg gjennom århundrene. Myntene er kun skylt i lunkent vann, rengjort med myk tannbørste med påfølgende lufttørking.
De vedlagte bildene er tatt med en forholdsvis umoderne iPhone 8, og yter ikke myntene rettferdighet. Det er tidligere i tråden nevnt, at myntglans-/skjær er forholdsvis uvanlig på disse underlødige skillingene, men i virkeligheten framstår disse to med et gjenskinn i dagslys, som ikke levner noen særlig tvil om at de er usirkulerte. I alle fall ikke etter mitt skjønn. Noen kvalitetsvurdering utover det, begir jeg meg ikke inn på her.
Som det ganske riktig står tidligere steder i tråden, er overflate og helhetsinntrykk det vesentlige ved vurdering av denne skillingtypen (også), da pregeteknikken og pregekvaliteten var høyst varierende. Myntenes flater har minimalt med påførte sår og skrammer, og de høyeste punktene på myntene, som er studert med lupe, viser også spor av myntskjær og jomfruelige, pregetekniske uregelmessigheter, som tyder på at de ikke har raslet rundt i skreppe, lomme eller pung. I alle fall ikke særlig mye lenger enn fra Kongsberg til et sted i gamle Oppland fylke.
Jeg finner også en glede i at disse toeggede tvillingene, som eieren mistet for snart 300 år siden, har de to ulike advers-stemplene fra 1727, og at preget på begge forsidene er sterkt sentrert mot høyre, og preget på baksidene noe svakere mot venstre. Kanskje er de representanter for de siste NM37 og de første NM38A?
En eldre, men muligens fortsatt relevant sammenligning av stemplene til Frederik 4`s 8-skillinger fra Kongsberg, finnes i artikkelen til Kurt Guldborg Larsen / Dansk Mønt:
http://www.danskmoent.dk/artikler/kgl230.htm
Verdien av myntene er 1 mark/16 skilling, og dette kunne tilsvare omlag en dagslønn for en innleid gårdsarbeider, som han igjen kunne investere i (for eksempel) én liter simpelt brennevin. Noe man ofte og gjerne gjorde på 1700-tallet… Vi kan jo se for oss at gårdsarbeideren allerede har forfrisket seg grundig, og kollapset i grøfta om natta, med påfølgende tap av de surt ervervede skillinger. Kanskje var det oppgjør for noe han hadde solgt, og det ventet seg da et påfølgende oppgjør med gårdsarbeiderens hulde viv, der vi kan se for oss herren i huset ravende inn på kjøkkenet i aktiv bakrus, blakk som ei kirkerotte… Hvem vet, dette ligger i historiens mørke. Desto mer gledelig at skillingene fortsatt skinner sammen, og at de nå, som resultat av historiens krumspring og tilfeldigheter, nå befinner seg i en gammel hestehandlerpung i en middels stor østlandsby.
_____________
1727 var et turbulent år på Kongsbergs myntverk, og myntmester Henrich Christopher Meyers sørgelige endelikt ble forseglet dette året, da han hadde falt for fristelsen til å spise av både sølvlass, kassabeholdning og utmyntning. Anledning gjør tyv, heter det seg, og han hadde beregnet seg en for stor avgang på sølvet ved utmyntningene; «hvorledes han hadde skaffet sig store innkomster». Myntinspektøren i København stusset over misforholdet mellom Meyers anslag og den faktiske beregning, og det ble nedsatt en kommisjon (herav den tredje mynttypen i 1727 preget med «C» for "Commision" og ikke H.C.M) som bekreftet underslaget. Arme Hr. Meyer ble øyeblikkelig suspendert, og som den tidens matador, tilsvarende en moderne «Exit»-karaktér, hadde han etter nærmere undersøkelser klart å grafse til seg verdier tilsvarende over 50 000 riksdaler. En uhyrlig sum på den tiden.
Meyer ble enstemmig funnet skyldig i både kassemangel og myntforfalskning. Straffens utmåling innbefattet både kakstrykning, brennmerking og deretter slaveri (fengsel) på livstid. Meyer ble overført til Akershus festning, hvorpå han i 1729 ble tilbakeført til Kongsberg, for å «udstaa sin straf», deretter på ny overført og innlåst på Akershus, hvor han etter noen måneder ble funnet død. (Kilde: Julius Wilcke, Kurantmønten 1726-1788, København 1927).