Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Numismatisk forum
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

Hei!

Har som tidligere nevnt lekt litt med tanken på å lage en .pdf av disse artiklene til slutt. Det krever at jeg skriver litt om etterhvert, men forsøkte å sette sammen et slags utgangspunkt for én av artiklene; den om Isaac Newton.

Denne er lagt ved, tenkte jeg kunne få litt inspirasjon eller tips fra dere her på forumet. Selve teksten er ikke viktig akkurat nå, mer oppstillingen eller designet om du vil.

Dersom noen orker å ta seg tid til å se på dokumentet,
Isaac Newton.pdf
(513.35 KiB) Downloaded 87 times
og foreslå forbedringer i form av ting som bør med eller eventuelt bort, er jeg takknemlig for det.


Henrik
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
madsemann
Posts: 2612
Joined: 09 Apr 2010 01:52
Location: Jørpeland

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by madsemann »

henrison wrote:Hei!

Har som tidligere nevnt lekt litt med tanken på å lage en .pdf av disse artiklene til slutt. Det krever at jeg skriver litt om etterhvert, men forsøkte å sette sammen et slags utgangspunkt for én av artiklene; den om Isaac Newton.

Denne er lagt ved, tenkte jeg kunne få litt inspirasjon eller tips fra dere her på forumet. Selve teksten er ikke viktig akkurat nå, mer oppstillingen eller designet om du vil.

Dersom noen orker å ta seg tid til å se på dokumentet,
Isaac Newton.pdf
og foreslå forbedringer i form av ting som bør med eller eventuelt bort, er jeg takknemlig for det.


Henrik
Syntes dette så veldig bra ut, og har ikke noe å utsette. Eneste må være å stappe et "Sir" forran navnet :lol:
Meget bra jobbet, som alltid :-)
User avatar
Stig Westerhus
Veteran
Posts: 1274
Joined: 24 Aug 2008 11:34
Location: Trondheim

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by Stig Westerhus »

henrison wrote:Hei!

Har som tidligere nevnt lekt litt med tanken på å lage en .pdf av disse artiklene til slutt. Det krever at jeg skriver litt om etterhvert, men forsøkte å sette sammen et slags utgangspunkt for én av artiklene; den om Isaac Newton.

Denne er lagt ved, tenkte jeg kunne få litt inspirasjon eller tips fra dere her på forumet. Selve teksten er ikke viktig akkurat nå, mer oppstillingen eller designet om du vil.

Dersom noen orker å ta seg tid til å se på dokumentet,
Isaac Newton.pdf
og foreslå forbedringer i form av ting som bør med eller eventuelt bort, er jeg takknemlig for det.


Henrik
Et ord; Fantastisk!

Fortsett å forfølge dine ideer.
Stig Westerhus
Hovedområder; Norge, Både årgangsmynter, varianter, forfalskninger og kopier.
Andre områder; Danmark, Sverige, Island, Grønland og Tranquebar.
Nye samleområder; US Silver eagle og US Philippines

Formann i Trøndelag Numismatisk Forening
Følg Trøndelag Numismatisk Forening på Facebook
User avatar
Arve
Posts: 3062
Joined: 25 Sep 2009 15:35
Location: Sandvika

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by Arve »

Jeg har lest utkastet ditt til en mal og jeg har noen forslag til forbedringer. Det at du legger all teksten i et avsnitt med overskriften historikk gjør dette noe tunglest. Forsøk og del det opp med underavsnitt med egne overskrifter, f.eks. av typen:

kort innledning
oppvekst og utdanning
liv og virke
vitenskpelig arbeid og vitenskapshistorisk betydning
seddelens tekniske detaljer

Dette er bare et forslag til en mulig måte å sette det opp på og den samme malen kan brukes på alle. Dette vil øke oversiktligheten i stoffet.
Arve

Interesser:
Romerske republikanske mynter
Italia under Vittorio Emanuele III
User avatar
grenl.har
Posts: 589
Joined: 11 May 2010 20:29

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by grenl.har »

Veldig bra innhold, lettlest og interessant hele veien, bra språk. Hvis jeg skal være veldig kritisk, støtter jeg Arve med å dele det litt mer opp med underavsnitt, du får litt mer "luft".
Askeladd
Posts: 873
Joined: 23 Nov 2009 20:05
Location: Hamar

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by Askeladd »

Er enig med Arve. Det gjør det enklere å lese og ved senere anledning også å finne fram opplysninger om vedkommende.
Det at du tar med utgiverlandets flagg synes jeg også er en god idé.
Fortsett som du har tenkt, dette tegner til å bli et flott oppslagsverk. :D
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

1000 schilling, Østerrike 1997 - 2002; Karl Landsteiner


Historikk

Vi runder 30 artikler, og holder oss i samme land og til samme valør som i forrige artikkel. Dette er den siste 1000-schillingseddelen som ble trykket i Østerrike før euroen, og her er nok en nobelprisvinnende vitenskapsmann avbildet. Denne biologen står helt oppe blant de største når det gjelder bedring av folkehelsa gjennom å forstå deler av immunsystemet. Mest kjent av alle hans oppdagelser er det moderne blodtypesystem; AB0, som vi alle kjenner godt.

Karl Landsteiner ble født i Baden ved Wien i 1868, og var sønn av journalisten Leopold Landsteiner som døde da Karl bare var 6 år. Han ble oppdratt av sin mor, Fanny, og de to fikk et nært forhold til hverandre. Karl var i utgangspunktet av jødisk opphav, men noen år etter farens død konverterte han og moren til katolisismen.

Karl gikk gjennom den vanlige skolegang, og med gode karakterer kunne han sette i gang med medisinstudier ved universitetet i Wien, og var en glimrende student. I 1891, 23 år gammel, forsvarte han sin doktorgrad og var på dette tidspunktet allerede en ledende skikkelse i forskning på blod og immunsystem. Han studerte kjemi i noen år i Würzburg, før han returnerte til Wien for å arbeide under Max von Gruber.

Her gjorde han noen store oppdagelser, først og fremst da han så at blod fra to forskjellige mennesker av og til koagulerer, eller klumper seg. Han fant på denne måten ut at mennesker har ulike blodgrupper, og på denne måten ulike antistoffer i blodet. Han identifiserte to antistoffer, og kunne dermed dele blodtyper inn i fire; 0, A, B og AB. Dette er utrolig viktig kunnskap, da det forklarer hvilke blodtyper som kan donere blod til et bestemt individ. Landsteiner beskrev blodtype 0 som «universaldonoren», da et individ med blodtype 0 kan donere blod til alle andre individer. Senere har man vist at det også finnes andre antistoffer, og dermed andre blodtyper, men Landsteiners oppdagelse la grunnlaget, og han fikk også Nobelprisen i fysiologi/medisin for dette i 1930.

I 1911 fikk Landsteiner jobb som assisterende professor i Wien, med hovedområde bakteriologi og patologisk anatomi. Forskningsgruppen han var med å lede gjorde raskt framskritt, og bare et par år senere ble polioviruset oppdaget, og man forstod dermed årsaken til sykdommen poliomyelitt.

Etter første verdenskrig lå mye av Østerrike i grus, og Landsteiner bestemte seg for at han ikke kunne drive sin forskning videre her. Han flyttet først til Haag i Nederland, før han etter noen år fikk et tilbud om å arbeide ved Rockefellerinstituttet i New York, det mest anerkjente av sitt slag. Her forsket han videre på blod og blodtyper, og oppdaget flere andre slike, for eksempel rhesus-systemet. Han forstod hvordan blodtypene nedarves, og det ble vanlig praksis å sjekke blodtyper i rettsvesenet, for eksempel i farskapssaker.

Karl Landsteiner ble amerikansk statsborger i 1929, og arbeidet i New York fram til sin død i 1943. Det sies at han døde av et hjerteinfarkt mens han gjorde det han elsket mest; arbeidet med mikroskop på sitt private laboratorium.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1997 - 2002
Format: 154 mm x 72 mm
Hovedtrekk: Blå hovedtrekk på hvitt papir. Portrett av Karl Landsteiner til venstre på advers, Landsteiner som arbeider med mikroskop på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Metallisk hologram
2. Gjennomlysningsregister
3. Metallisk hologram, riksvåpen
4. Sikkerhetstråd
5. Mikroprint flere steder på seddelen


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
LandsteinerForanBak.png
LandsteinerForanBak.png (553.71 KiB) Viewed 2562 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

1 tenge, Kazakhstan 1993; Abu Nasr al-Farabi


Historikk

Etter en lengre periode i det sentrale Europa, skal vi bevege oss til det sentrale Asia, og tusen år tilbake i tid. Dette er en av de store klassiske vitenskapsmenn, og står bak en rekke av de mest sentrale tanker. Numismatisk er han en av de som er avbildet på flest ulike sedler, vi kan telle 13 sedler fra Kazakhstan med al-Farabi avbildet. La oss ta en titt på den eneste som kan kjempe med Alhazen om tittelen som den muslimske verdens største naturviter.

Muhammad ibn Muhammad ibn Tarkhan ibn Uzalagh al-Farabi, er ett av mange fulle navn som er kjent for en av de største naturvitere rundt år 1000, antagelig født i den historiske byen Otrar i dagens Kazakhstan i år 872. Al-Farabis liv før 900 er omstridt, men det er kjent at han var sønn av en persisk general, og vokste opp og ble skolert Bukhara før han etter sigende flyttet til Bagdad for å studere verden. Her skal han lært en rekke språk, inkludert mange europeiske, i tillegg til å bli oppdatert på det som var kjent av fysikk og matematikk på den tiden.

Al-Farabi ble etter hvert en meget bereist herremann, og det er kilder som tyder på at han skal ha vært blant annet Damaskus, Kairo og Aleppo i lengre perioder. I årene i Bagdad jobbet han blant annet som dommer i et utviklet rettssystem, men også som lærer. Det var likevel de omfattende vitenskapelige verker som gjør al-Farabi til en av de aller største. Han har skrevet innenfor et vell av grener, blant annet astronomi, filosofi, logikk, sosiologi, medisin, meteorologi, matematikk og musikk.

Al-Farabi er anerkjent som en neoplatoniker, og skrev en rekke kommentarer til Platons og Aristoteles’ verker, ofte for å kombinere disse tanker med sin religion. En av tankene som også nådde Europa, og som er omtalt den dag i dag, er al-Farabis oppdeling av logos i to; ideen og beviset. Han skrev en rekke bøker om samfunnslivet i Bagdad, samtidig som han tok del i det gjennom sin kunnskap om musikk. Han skal ha funnet opp flere instrumenter, og en artig kilde forteller at al-Farabi kunne få mennesker til å le eller gråte på kommando gjennom musikk.

Per i dag er 117 bøker kreditert al-Farabi, men han skrev antagelig mange, mange fler. De fleste kjente er om logikk eller musikk, men flere omhandler også naturvitenskap. Det som kanskje har blitt hans viktigste verk; «Fusus ak-Hikam», undervises fremdeles ved Midtøstens universiteter i dag. Han sto også bak et stort leksikon, som dannet utgangspunkt for senere slike.

Abu Nasr al-Farabi skal ha gått bort ved årsskiftet 950 – 951, nesten 80 år gammel. Han ble aldri gift, og det er ikke kjent at han skal ha hatt noen etterkommere, men en annen stor filosof fra området; Avicenna førte hans syn og tanker videre. Al-Farabi er anerkjent som en av de virkelig store muslimske natur- og samfunnsvitere gjennom alle tider, og har blant annet fått æren for å ha gjennomført de første eksperimenter med vakuum.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1993
Format: 125 mm x 56 mm
Hovedtrekk: Blå hovedtrekk på hvitt papir. Portrett av Abu Nasr al-Farabi til høyre på advers, geometriske figurer på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med gjentagende figur
2. Gjennomlysningsregister
3. Sikkerhetstråd


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
AlFarabiForanogBak.png
AlFarabiForanogBak.png (455.02 KiB) Viewed 2536 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

100 dram, Armenia 1998-1999; Viktor Ambartsumian


Historikk

Vi holder oss til de litt mindre kjente vitenskapsmenn på sedler, og er fremdeles i Asia. Denne artikkelen beskriver en av verdens aller mest innflytelsesrike astrofysikere på 1900-tallet, som kom med mer eller mindre utrolige teorier som han senere beviste med flotte eksperimenter. Han er Armenias vitenskapelige stolthet, og hans virke betyr at den astrofysiske forskningen fremdeles står sterkt der.

Viktor Ambartsumian ble født i hovedstaden i Georgia, Tblisi, i 1908. Foreldrene kom fra Armenia, hans far var en anerkjent forfatter og oversetter. Kildene forteller at Viktor var en svært intelligent elev, men det er lite nedskrevet før han begynte å studere fysikk ved universitetet i Leningrad i 1924, 16 år gammel. Allerede i 1926 publiserte han sin første artikkel, som omhandlet solstrømmer.

Ambartsumian arbeidet innenfor mange av fysikkens grener, og det er synd at det ikke var bedre samarbeid mellom Øst- og Vest-Europa, for mye av hans forskning ble gjort parallelt med andre grupper i blant annet Storbritannia. Det virkelig store gjennombruddet kom i 1929, da han sammen med Dmitry Ivanenko beviste at de fleste atomer ikke bare kan bestå av protoner og elektroner. Dette ble senere bevist, da nøytronet ble påvist i 1932.

I 1934 ble det første astrofysiske institutt i Russland opprettet i Leningrad etter anbefaling fra Ambartsumian. Han ledet selv dette instituttet i flere år fra opprettelsen. Under andre verdenskrig var han rektor for hele universitetet, dette var en ganske spesiell tid da de fleste av studentene måtte flykte til Tatarstan. I 1943 ble det Armenske vitenskapsakademi opprettet, og Viktor var leder her fra 1947 til 1993, nærmere 50 år! I hele denne perioden var han også leder for observatoriet i Byurakan, som er avbildet på seddelen.

På 60-tallet var den vitenskapelige verden relativt samlet, og det internasjonale samarbeid på astronomi var nå relativt verdensomspennende. Ambartsumian var leder for den internasjonale astronomiunion fra 1961-1964.

Rekken av oppnåelser under Ambartsumians vitenskapelige liv er ganske enkelt utrolig. Han beskrev planetariske tåker, solsystemers dynamikk, lysets bevegelse i ulike media, lysfluktuasjoner i Melkeveien, stjerners fødsel og ungdom, kvantefeltteori, partikkelfysikk, atomkjerner og inverse kvantefysiske problemer. Mange av disse teorier krevde også utvidelse av matematikken, et felt Ambartsumian mestret uten problemer. Han mottok en enorm mengde medaljer og utmerkelser, og som medlem av kommunistpartiet i Sovjet var han en av Stalins kjæledegger. Han var æresmedlem i astrofysiske institutter over hele verden, har en dvergplanet oppkalt etter seg, og det deles nå ut en anerkjent pris i hans navn.

Viktor Ambartsumian arbeidet helt til sine siste åndedrag, og ble begravet utenfor observatoriet i Byurakan etter sin død i 1996. Enkelte nobelprisvinnere skal ha sagt at det er skam at Ambartsumian aldri fikk nobelprisen i fysikk, og han blir sidestilt med den kjente nederlandske astrofysikeren Jan Oort som den største av 1900-tallets astronomer.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1998-1999
Format: 122 mm x 65 mm
Hovedtrekk: Blå hovedtrekk på hvitt papir. Portrett av Viktor Ambartsumian til venstre på advers, Byurakanobservatoriet i Armenia på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Sikkerhetstråd
2. Vannmerke av Viktor Ambartsumian
3. Tråder i seddelen som fluoriserer ved UV-belysning


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
ViktoForanogBak.png
ViktoForanogBak.png (275.36 KiB) Viewed 2519 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

Forøvrig; takk for tilbakemeldinger på .pdf-dokumentet på Isaac Newton. Jeg skal se hvordan jeg deler det opp etterhvert, å skille mellom personlig historie og vitenskapelige funn er absolutt notert!
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

100 kroner, Danmark 1962 - 1974; Hans Christian Ørsted


Historikk

Vi feirer mer enn 100 innlegg totalt i denne tråden med en ny artikkel om vitenskapsmenn på sedler. Etter en lang periode utenfor Skandinavia, returnerer vi hit og skal se på den tredje vitenskapsmann som danskene har funnet verdig et portrett i folks lommebøker. Denne 1700- og 1800-talls naturviteren er en av de helt store, og har fått en viktig størrelse oppkalt etter seg. En park i København bærer også hans navn, men hvem var han?

Hans Christian Ørsted ble født i 1777, i den vesle byen Rudkøbing på øya Langeland, som ligger mellom Fyn og Lolland. Han var sønn av en suksessrik apoteker, Søren Christian Ørsted, og var en travel herremann som var anerkjent i byen. Han hadde lite tid til å undervise barna sine, så den første undervisningen fikk Hans Christian hos naboene, og især hos en tysk parykkmaker der han lærte tysk. Det var ingen tvil om at han var en oppvakt gutt, og selv uten formell skolegang kom han inn på universitetet i København allerede i 1794.

En av de få tanker som hadde rørt ved Ørsted i ungdommen, var Immanuel Kants filosofi. Han studerte denne nøye ved siden av sine offisielle studier, som var naturfilosofi eller rettere sagt fysikk, kjemi, matematikk og farmasi. En av Kants teorier handlet om vekselvirkninger mellom frastøtende og tiltrekkende krefter i naturen, og dette skulle forme Ørsteds senere oppdagelser. I 1797 var han utlært farmasøyt, og i 1799 forsvarte han sin doktorgrad på Kants ideer.

Nå var Ørsted 24 år, og dro utenlands for å komme på høyde med de store naturvitere ute i Europa. Han var i Tyskland og Frankrike, og så hvordan svært mange på den tiden arbeidet med elektrisitet, både innenfor kjemi og fysikk. I 1806 dro han hjem til Danmark etter å ha blitt tilbudt et professorat i København, dette før han var 30 år.

Både magnetisme og elektrisitet var vel kjent og matematisk beskrevet på begynnelsen av 1800-tallet, men var helt separert. Naturviterene forsto at de matematiske beskrivelser hadde store likheter, men siden kreftenes observerbare natur var så ulik, kunne ingen tro at de hadde noe til felles. Ørsted var helt sikker på at det var en sammenheng, og under en forelesning for sine studenter la han merke til at strøm gjennom en elektrisk leder påvirket et nærliggende kompass. Han publiserte disse resultatene, og selv om den formelle matematiske sammenhengen først ble beskrevet av Ampère uka etter, er det ingen tvil om at elektromagnetismen var Ørsteds idé.

Ørsted arbeidet også med kompressibilitet av ulike materialer, både faste stoffer, væsker og gasser. Disse undersøkelsene førte til et tidlig piezoelektrisk element; materialer som skaper elektrisk spenning under trykk. Han var også den første som isolerte aluminium, et metall som raskt fikk mange anvendelser på grunn av høy styrke på lav masse.

Etter 1830 gjorde Ørsted få nye oppdagelser, og fokuserte heller på å føre sine tanker videre. Han skrev en rekke filosofiske verker, og også tanker rundt pedagogikk, naturhistorie og etikk. Han ble etter hvert en meget kjent og beæret foreleser, og underviste ved universitetet i 50 år. Han ble ridder av Dannebrog i 1815, og fikk til slutt Storkorset i Dannebrogordenen i 1847, det høyeste nivå for ikke-fyrstelige personer. I 1829 var han med på å stifte det tekniske universitetet i Danmark, som den dag i dag er ledende i Europa.

Hans Christian Ørsted døde i 1851, 73 år gammel, i København. Hans forskning på elektromagnetismen førte til en rekke nye ideer, og har gjort ham til en av Danmarks største fysikere, sammen med Niels Bohr og Ole Rømer. Det er ikke uten grunn at enheten for magnetisering er oppkalt etter ham. Isoleringen av aluminium gjorde han til en av Danmarks største kjemikere, bare Johannes Brønsted kan kjempe om denne tronen. Til sammen er kanskje Ørsted den største naturviteren i dansk historie, så portrettet på 100-lappen er vel fortjent!


Tekniske detaljer

Utgitt: 1962 - 1974
Format: 155 mm x 84 mm
Hovedtrekk: Røde og sorte hovedtrekk på gulhvitt papir. Portrett av Hans Christian Ørsted til venstre på advers, kompass til venstre. Kronborg slott tegnet av Ib Andersen på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med repeterende «100» over hele seddelen.


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
OerstedForanogBak.png
OerstedForanogBak.png (338.27 KiB) Viewed 2497 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

10 mark, Tyskland 1989 - 2001; Carl Friedrich Gauss


Historikk

Fra Danmark skal vi til deres naboland i sør, og til seddelrekka som ble lagt etter samlingen av Tyskland. Avbildet er en av de riktig store tyske vitenskapsmenn, og en av tidenes mest fremragende matematikere. Han ble omtalt som princeps mathematicorum (matematikkens fyrste), og er historisk sett regnet som en av de fem største matematikere i historien.

Johan Carl Friedrich Gauss ble født i Brunswick i dagens Tyskland i 1777. Hans evner ble umiddelbart oppdaget, og før han begynte på skolen var han kjent som et barnegeni. Han begynte på skolen i 1784, og fra denne tiden finnes det mange historier og anekdoter fra hans liv. Blant annet skal Carl Friedrichs matematikklærer ha gitt klassen i oppgave å finne summen av alle tall fra 1 til 100. Dette skulle være en oppgave som satte elevene i arbeid over en hel skoletime, men Gauss svarte etter bare et par sekunder. Han hadde innsett at det totalt vil bli 50 par à 101 (1+100, 2+99, …, 50+51), og at summen derfor blir 5050.

Den mer formelle utdannelsen startet Gauss i 1788, da han begynte ved gymnaset i Brunswick. Allerede da, 11 år gammel, hadde han blitt oppdaget av fyrsten, som ga han et stipend slik at han kunne begynne akademiet i byen i 1792. Her oppdaget han en rekke matematiske nyheter, blant annet beskrev han binomialformelen, og formulerte teoremer rundt primtall.

Gauss flyttet til Göttingen i 1795 for å begynne ved universitetet der. Han var langt foran sine professorer og veiledere der allerede før fylte 20, og ble sterkt mislikt på grunn av sin holdning overfor de mindre begavede. Etter tre år sluttet han ved Göttingen uten å ha oppnådd noe grad. Likevel gjorde han store funn også her, blant annet konstruerte han en regulær 17-kant med passer og linjal som den første i historien. Noen utvikling i denne matematiske gren var ikke notert siden det gamle Hellas.

Ved hjemkomsten til Brunswick i 1799 fikk han fortsatt studere ved akademiet der. Fyrsten var fortsatt på Gauss’ side, og holdt fortsatt i gang stipendutbetalinger slik at Gauss skulle slippe annen jobb. Fyrsten mente likevel at Gauss trengte en grad, og ordnet det slik at han kunne forsvare doktorgraden i 1801. Temaet på disputasen var algebraens fundamentalteorem, som Gauss selv beviste generelt. Dette er et av hans viktigste bevis, og som har fått størst betydning for den moderne matematikk.

Gauss arbeidet også innen andre vitenskapelige grener, og på grunn av sitt fantastiske arbeid med sannsynlighet og statistikk gjorde han stor suksess i fysikk og astronomi. Blant annet beskrev han banen til dvergplaneten Ceres med stor presisjon. Dette arbeidet førte til at han ble tilbudt stillingen som leder for observatoriet i Göttingen, som han takket ja til i 1805 etter at fyrsten av Brunswick mistet livet i et slag under krigen mot Preussen.

I 1809 ga Gauss ut en av de store matematikk- og astronomiverker verden har sett; Theoria motus corporum coelestium in sectionibus conicis Solem ambientum. Her beskriver han bevegelse av planetære objekter, og utvikler teorier om både differensialligninger og elliptisk geometri. Han arbeidet ved observatoriet i mange år, men det var stort sett matematikk han studerte. Blant annet var han fasinert av muligheten for ikke-euklidsk geometri, og brukte mye tid til å diskutere dette med Europas fremste matematikere på denne tiden.

I 1817 flyttet Gauss’ mor inn hos ham, da hun var svært syk. Dette var meget forstyrrende for ham, ikke minst fordi hun levde der helt til sin død i 1839. I denne perioden arbeidet han med Wilhelm Weber, nå i fysikk (mekanikk og magnetisme). Han beviste at det bare kan være to poler på en klode, og beregnet de magnetiske distribusjoner på jorda. Sammen med Weber utviklet han også Kirchhoff’s lover for strømmer.

Etter politiske uenigheter måtte Gauss flytte fra Göttingen i 1837. Han holdt likevel tett kontakt med universitetet der, samtidig som han veiledet matematikere som Eisenstein og Lobachevsky gjennom brev. Den politiske disputten gikk over, og Gauss kom tilbake til universitetet i Göttingen. Han arbeidet nå med mer administrative ting, i tillegg til at han veiledet Cantor og Dedekind som doktorgradsstudenter. De siste år var han dårlig til bens, og diskuterte naturen gjennom brev til bekjente fra den matematiske verden.

Johann Carl Friedrich Gauss sovnet stille inn i sitt eget hjem i Göttingen i 1855, 70 år gammel. Han var en av de største matematikere siden antikken, og kanskje bare Sir Isaac Newton og Leonid Euler er i nærheten når det gjelder matematisk produksjon. Han utviklet en rekke viktige teorier innenfor astronomi, optikk, statistikk, analyse, geometri, magnetisme, elektrostatikk, geofysikk og tallteori. En rekke universiteter, institutter og forskningssentre er oppkalt etter ham, og han har vært avbildet på frimerker så vel som 10 mark seddelen fram til euroens inntog.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1989 – 2001
Format: 130 mm x 65 mm
Hovedtrekk: Hvitt papir med hovedmotiver i blått/lilla. Carl Friedrich Gauss til høyre på advers, normalfordeling midt på. Sekstant på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av Carl Friedrich Gauss
2. Stiplet metallisk sikkerhetsstripe


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
GaussBoth.png
GaussBoth.png (434.41 KiB) Viewed 2462 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

20 dollar, Australia 1966 - 1994; Lawrence Hargrave


Historikk

Fra en av de aller største matematikerne verden har sett, skal vi i den 35. artikkelen i denne serien en ny tur «down under». Vitenskapsmannen som var avbildet på reversen på den forrige 20-dollarutgaven fra Australia var en av de viktigste i Australias stolte aviasjonshistorie. Han var først og fremst ingeniør, men bidro også innenfor astronomivitenskapen på den sørlige halvkule. Hvem var han?

Lawrence Hargrave ble født i Greenwich i 1850, og vokste opp i det vesle tettstedet Kirby Lonsdale i nordvest-England. Han gikk grunnskole her, og etter denne var unnagjort emigrerte familien til Australia. Han hadde gode karakterer fra skolen i England, men måtte ta en prøve for å komme in på universitetet i Sydney. Denne besto han ikke, og etter en stund på båten Ellesmere seilende Australia rundt, begynte han som ingeniørlærling i et dampbåtselskap.

På nesten hele 1870-tallet reiste han på ulike oppdrag rundt Ny-Guinea, blant annet utforsket han området rundt Port Moresby. Hargrave skrev mye, og på sine reiser dokumenterte han den papuanske befolkning i stor detalj. På sine mange reiser var han stort sett ansatt som maskiningeniør, men var så oppvakt at han raskt bidro innenfor ekspedisjonenes faglige alibi.

I 1877 var Hargrave tilbake i Sydney, og her ble han blant annet valgt inn i New Wales’ kongelige selskap. Dette satte litt ekstra fart på karrieren, og som det multitalentet han var kjent for, fikk han nå arbeide ved observatoriet i Sydney som astronom. Her arbeidet han med H.C. Russell, og beskrev både en merkurpassasje og vulkanutbruddet på Krakatoa i stor detalj. Russell er senere kjent for å beskrive dobbeltstjernesystemer, og det er sagt at Hargrave assisterte han i dette.

I 1883, tidlig i 30-årene, sluttet Hargrave effektivt sett å jobbe for inntekt. Faren hadde kjøpt store landområder, og på grunn av kullfunn i disse ble Hargravefamilien relativt velstående. I denne perioden begynte han å studere bevegelsene til ulike dyr, spesielt fisk, reptiler og fugler. Disse studiene førte til en nyfødt drøm, nemlig den å kunne la mennesket fly. Han rapporterte alt sitt arbeid til det kongelige akademi i England, men fikk lite gjennomslag selv om teoriene så ut til å være korrekte.

Hargrave er en av ingeniørene som har gjort mest for utviklingen av en flyvedyktig vinge. Han laget monovingede fly, og beskrev både oppdrift og gjorde eksperimenter selv. I 1889 laget han en prototyp på en luftkompresjonsmotor som hadde nok kraft til å løfte et menneske i et av hans monofly. Han forsøkte aldri selv å fly dette, men kunne fort ha blitt verdens første flyver dersom han hadde forsøkt dette, det var først mer enn ti år senere at brødrene Wright gjorde sin flyvning.

En rekke drager ble også utformet av Hargrave, og kanskje er spesielt typen utformet som en boks en av hans mest kjente oppfinnelser. Han gjorde selv forsøk med denne, og klarte å skape nok oppdrift til å løfte seg selv. Heldigvis hadde han festet et tau til bakken, for oppdriften var større enn han trodde, og han kunne fort flydd langt.

Mot slutten av 1890-tallet hadde Hargrave nærmest gitt opp sin søken etter en motor som var lett og sterk nok, som også kunne festes til vingene han hadde utformet. Når Wright-brødrene rapporterte bemannet flyvning i 1903 stoppet han dette arbeidet, og det var ikke mye nytt som kom fra ham de siste 10 årene han levde. Han var kjent som en spesielt sær person, med sosialdarwinistiske politiske meninger. Han var godt kjent over hele verden, men ikke spesielt godt likt.

Lawrence Hargrave døde i 1915, 65 år gammel etter komplikasjoner ved en operasjon for blindtarmbetennelse. Hans arbeid med vinger og motorer fikk stor betydning for tidlige fly, men han fikk ikke særlig mye erkjennelse for dette mens han levde. I dag kan man se flyene hans ved vitenskapsmuseet i Sydney, og han har etter hvert blitt beskrevet som en av Australias pionerer innen aviasjon.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1966 – 1994 (Før 1972 kunne man lese «Commonwealth of Australia» der det nå står «Australia»)
Format: 160 mm x 81 mm
Hovedtrekk: Sorte trekk på rød og gul bakgrunn; hvitt papir. Sir Charles Kingsford-Smith til høyre på advers, Lawrence Hargrave til venstre på revers. Hagraves flyvere til høyre ved hans portrett.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av James Cook
2. Sikkerhetstråd
3. Mikrotrykk flere steder på seddelen


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
Australia20.png
Australia20.png (479.77 KiB) Viewed 2440 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

100 dollar, Australia 1984 - 1992; Sir Douglas Mawson og John Tebbutt


Historikk

Vi holder oss i Australia for den 36. artikkelen i denne serien, som tar for seg enda to australske vitenskapsmenn. Den siste australske papirseddelserien hadde flust av naturvitere, og disse to på 100-dollarseddelen er nummer fire og fem i min artikkelserie. På adversen finner vi her portrettet av en Amundsen-konkurrent, mens vi på reversen finner observatøren av den store kometen i 1861. Hvem var de?

Sir Douglas Mawson

Douglas Mawson ble født i Yorkshire-området i England i 1882. Allerede da Douglas var to år gammel flyttet familien til Rooty Hill nær Sydney i Australia. Han var, nesten unntaksvis i denne artikkelserien, et helt vanlig barn med jevnt gode karakterer. I 1899 fikk han begynne ved Universitetet i Sydney, der han i 1902 fikk en grad som gruveingeniør.

Han fortsatte likevel å jobbe ved universitetet, og ble raskt penset inn på et annet fagområde. I 1903 dro han på en ekspedisjon for å undersøke Vanuatu, og han publiserte senere sitt verk om observasjonene på denne turen under tittelen «Ny-Hebridenes geologi». Etter denne turen begynte han å studere geologi for alvor, der han fikk sin første grad i 1905. Nå flyttet han til Adelaide for å ta en undervisningsstilling der, og det var her interessen for landet sør for Australia ble gjeldende.

Doktorgraden fikk han i 1909 etter å ha beskrevet en del lokal geologi i New South Wales, et relativt komplisert mineralfelt med en rekke ulike bergarter. I Adelaide møtte han også for første gang Ernest Shackleton, lederen av den britiske sydpolekspedisjonen. Mawson gjorde et sterkt faglig inntrykk på Shackleton, og etter en lang brevveksling fikk han jobb som fysiker under en treningsekspedisjon som gikk rundt Antarktis.

I denne tidsperioden var Mawson på flere ekspedisjoner til det antarktiske fastland, blant annet var han med som første gruppe opp fjellet Erebus i 1908. Sammen med sin kamerat David Mackay var han også den første som fant fram til området rundt den magnetiske sydpol, og her gjorde Mawson observasjoner langt forut for sin tid. Kartarbeidet hans er senere blitt lagt merke til som voldsomt imponerende. Han hadde også enorm fysisk kapasitet, og gjorde etter hvert det meste i ekspedisjonsgruppa. Shackleton skal blant annet ha beskrevet Mawson som en australsk Nansen.

Mawsons kapasitet og intelligens hadde også blitt lagt merke til av Robert F. Scott, og han ble tilbudt en stilling på denne ekspedisjonen. I etterpåklokskapens ånd er det kanskje like greit at han takket nei. Mawson mente at Scott ville nå sydpolen av feil grunner; ære og berømmelse foran vitenskap. De kommende årene fortsatt han med sine utallige ekspedisjoner, noen mer vellykkede enn andre. Faktisk var Mawson svært nær å miste livet etter en av turene på land. Han klarte seg, som den eneste av tre ekspedisjonsmedlemmer, ved å spise sledehundene og vandre alene i nesten 30 dager.

I 1914 ble Mawson adlet, for så å dra til England for å tjenestegjøre under første verdenskrig. Han var ansvarlig for transport av eksplosiver og gasser fra England til frontene, og selv etter krigen arbeidet han som major i den britiske hæren i noen år. I 1921 var han på ny tilbake i Australia og Adelaide, denne gang ansatt som professor i geologi. Han skrev en rekke store verker på australsk geologi, inkludert det første store verket som dekket hele Australia.

I 1926 ble han valgt ut til å være leder på en felles sydpolekspedisjon finansiert av Storbritannia, Australia og New Zealand som skulle legge ut i 1929. De reiste blant annet om Kerguelenøyene og gjorde en rekke undersøkelser her. De reiste rundt fastlandet i Antarktis, og laget de første nøyaktige kart av kystlinja her. Disse ekspedisjonene ble avsluttet i 1932, og Mawsons etterarbeid varte langt inn i andre verdenskrig og til han pensjonerte seg i 1952.

Douglas Mawson døde i 1956, 74 år gammel, etter en hjerneblødning. Han har fått en del av den australskeide kystlinja i Antarktis oppkalt etter seg, ikke uten grunn etter den enorme innsatsen han la inn for polvitenskapen. Han var en ekte vitenskapsmann, som aldri sluttet å observere og notere det han opplevde. Han er sannsynligvis den australier som har hatt størst innvirkning på både nasjonal geologi og forståelse av det antarktiske fastland.

John Tebbutt

John Tebbutt ble født i 1834 i Windsor i New South Wales. Hans far John Tebbutt og bestefar John Tebbutt kom til Australia i 1801, og begynte sin egen gårdsdrift i Hawkesbury-området ikke langt fra Sydney. Han fikk gå ved den lokale kirkeskolen, der han blant annet ble svært fasinert av Edward Quaifes forelesninger om stjernehimmelen. I 1843, begynte John ved en presbyterianerskole, der han også fullførte sin skolegang i 1849.

I 1853 hadde Tebbutt kjøpt sitt første observasjonsinstrument, en sekstant som han sammen med ei klokke brukt til å observere stjernehimmelen. Et billig lite teleskop gjorde at han kunne gjøre enkle observasjoner av sola i tillegg. Han beskrev den totale solformørkelsen over Australia i 1857, både teoretisk og ved direkte observasjoner. Han beskrev en rekke kometer, og i 1861 gjorde han verdens beste observasjon av den store kometen av 1861.

Tebbutt fikk tilbud om å bli statsastronom i 1862, men takket nei til dette og dro heller hjem for å bygge et lite observatorium i Hawkesbury som sto ferdig i 1863. Det han ble internasjonalt kjent for i sin samtidig er den etter hvert enorme samlingen av selvlagede observasjonsinstrumenter. Han brukte de også flittig, og publiserte en rekke vitenskapelige artikler på planetære bevegelser og kometer. Han sto også bak en av de beste og meste sammenhengende værobservasjoner i Australia, et enormt verk som strakk seg fra 1863 til 1896.

I 1862 ble Tebbutt medlem av det filosofiske samfunn i New South Wales, og han vant flere medaljer i Europa for sine observasjoner på den sørlige halvkule. I Europa var astronomien på denne tiden kommet svært langt, men den sørlige halvkule hadde fortsatt en relativt uutforsket stjernehimmel. Han ble medlem av det kongelige astronomiske selskap i Storbritannia i 1873, og var igangsetter for dette selskapets filial i Australia.

Etter totalt 371 publikasjoner gjennom sin levetid, døde John Tebbutt av et slag i 1916, 82 år gammel. I sitt siste verk; «Astronomical Memoirs», kommer det fram hvor stort arbeid han la ned i forskning på astronomi i Australia. Han har senere fått sin plass blant de aller største og mest arbeidsomme astronomer verden hadde på 1800-tallet, og hans store samling instrumenter er bevart for senere tider.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1984 – 1992
Format: 172 mm x 82,5 mm
Hovedtrekk: Blå og grå hovedtrekk på hvitt papir. Sir Douglas Mawson sentrert på advers. Portrett av John Tebbutt sentrert på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av James Cook
2. Sikkerhetstråd
3. Mikrotrykk flere steder på seddelen


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
100dollarAus.png
100dollarAus.png (413.87 KiB) Viewed 2415 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
User avatar
henrison
Posts: 277
Joined: 11 Feb 2011 13:46

Re: Artikkelserie om vitenskapsmenn på sedler

Post by henrison »

100 reichsmark, Tyskland 1935 – 1945; Justus von Liebig


Historikk

Vi gjør comeback i denne serien med vitenskapsmenn på sedler etter en travel periode, og besøker Tyskland og vitenskapsmannen som fikk den tvilsomme æren av å være på den første seddelen med der svastikaen er avbildet. Selv døde denne viktige kjemikeren lenge før nazismen ble født, men ble etter sin død et ideal for nasjonalsosialister på grunn av sin noe spesielle tolkning av evolusjonslæren. Han er kjent som gjødselens far (en annen tvilsom ære?); men hvem er han?

Justus von Liebig ble født i Darmstadt i Tyskland i 1803, sønn av en medisinhandler. Familien var i den høyere middelklasse, så Justus ble godt skolert og fattet raskt interesse for naturvitenskap og kanskje spesielt kjemi. I 1816 da han var 13 år, opplevde han «året uten sommer» som kom som en ettervirkning av moderne tids største vulkanutbrudd fra Tamborafjellet i Indonesia. Historien skal ha det til at dette preget Justus resten av livet, og at dette var en av årsakene til at han forsket mye på gjødsel og plantevekst.

Von Liebig var en klassisk sterk student, og allerede som 19-åring hadde han disputert for doktorgraden. Han arbeidet under Alexander von Humboldt (avbildet på en østtysk 5-markseddel), og på Humboldts anbefaling ble von Liebig ansatt ved Joseph Gay-Lussacs laboratorium i Paris. Her arbeidet han i to år, før han 22 år gammel ble leder for kjemisk institutt ved Universitetet i Giessen. Justus hadde en rekke radikale undervisningsteorier, og skal ha vært en pioner med tanke på laboratoriepraksis for ferske studenter.

Justus von Liebig gjorde en rekke viktige oppdagelser i løpet av sin tid i Giessen. En av disse var Liebig-kjøleren, som brukes den dag i dag i forbindelse med destillasjon på labskala. Han holdt meget god kontakt med resten av Europas kjemimiljøer, og dette samarbeidet førte blant annet til svensken Berzelius’ oppdagelse av isomeri (stoffer bygget av samme grunnstoffer, men med forskjellig struktur og dermed svært forskjellige egenskaper).

Sent på 1830-tallet begynte von Liebig for alvor forskningen på kunstig gjødsel. På denne tiden forsto man at planter trengte vann, karbondioksid og andre mineraler, og det var vanlig å tro at plantene hentet alt dette fra jorden. Von Liebig viste derimot at all CO2 blir tatt opp fra luften, og at vann og enkle mineraler er alt plantene må tilføres for å vokse. En del prøving og feiling måtte til, blant annet laget først von Liebig en gjødsel som ikke løste seg i vann, rett og slett fordi han ville hindre utvasking ved regnvær. Dette hindret samtidig at plantene kunne ta opp mineralene fra jorda. Løsningen ble en nitrogenholdig mineralgjødsel, som stort sett er identisk med den typen gjødsel som brukes i dag. Von Liebig gjorde flere andre mindre oppdagelser, blant annet en forsølvingsprosess som førte til speil med uovertruffen reflektans.

I 1852 flyttet Justus von Liebig til München, og ble leder for kjemiavdelingen der etter å ha blitt ønsket dit av Maximillian II av Bavaria. Han hadde nå vært redaktør for «Annalen der Chemie» i 20 år, et tidsskrift som opprettholdt sin integritet helt fram til 1998 da det ble spist av «European Journal of Organic Chemistry». I München videreførte han sine pedagogiske teorier, og ble en høyt elsket foreleser og veileder.

Etter 21 år i München døde Justus von Liebig etter en lungebetennelse, 69 år gammel. Han er fortsatt anerkjent som en av tysk histories største vitenskapsmenn, og det er ingen tvil om at han var en ledende skikkelse innen kjemivitenskapen på store deler av 1800-tallet. Takket være von Liebig er det aldri blitt noen reprise av hungersnøden i 1816; landbruksvitenskapen ble endret for alltid etter oppdagelsen av det kunstige gjødsel.


Tekniske detaljer

Utgitt: 1935 – 1945
Format: 180 mm x 90 mm
Hovedtrekk: Hvitt papir med blågrønne detaljer. Portrett av Justus von Liebig til høyre på advers, vignett med kvinner på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av Justus von Liebig


Seddelen er etter beste evne gjengitt etter retningslinjer for å avbilde utgått valuta
Attachments
vonLiebigforanogbak.png
vonLiebigforanogbak.png (380.04 KiB) Viewed 2190 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
Post Reply

Return to “Mynt og Seddel - Diskusjon”