Etter en stram periode med eksamenslesing, er jeg straks i gang igjen med artiklene. Den første av de neste kommer kanskje allerede i kveld, og da skal vi besøke 1800-talls Italia.
Det å ha en favorittmatematiker setter deg kanskje i nerdeboksen, men er ikke det like greit? Min er forøvrig Evariste Galois, som har en historie det er verdt å sjekke opp! (Ja, han døde faktisk i en pistolduell 20 år gammel i 1832)
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
Etter en stram periode med eksamenslesing, er jeg straks i gang igjen med artiklene. Den første av de neste kommer kanskje allerede i kveld, og da skal vi besøke 1800-talls Italia.
Det å ha en favorittmatematiker setter deg kanskje i nerdeboksen, men er ikke det like greit? Min er forøvrig Evariste Galois, som har en historie det er verdt å sjekke opp! (Ja, han døde faktisk i en pistolduell 20 år gammel i 1832)
I tillegg til sitt matematiske talent var jo Galois også kjent for å være en radikal sympatisør med revolusjonsbevegelsen i 1820-30 årenes Frankrike. Etter å ha lagt seg etter kjæresten til en av Paris' beste pistolskyttere er det kanskje ikke så rart at det endte galt. For de uinvidde: Galois er kjent som Frankrikes motstykke til Niels Henrik Abel, ref Henrisons avatar.
Etter en kort pause gjør artikkelserien om vitenskapsmenn på sedler comeback, og denne gangen skal vi tilbake til Italia. Denne vitenskapsmannen har gjort det mulig for oss alle å bære rundt på alle være elektroniske dingser, og må krediteres for en av de største oppfinnelser vi kjenner til; batteriet. Han var avbildet på 10.000-lireseddelen i Italia på store deler av 80- og 90-tallet, men hvem var han?
Alessandro Guiseppe Antonio Gerolamo Umberto Volta ble født i den byen Como, helt nord i Italia i 1745. Kildene sier lite om hans barndom, men det er kjent at familien anså Alessandro åndssvak da han ikke kunne snakke før sin femårsdag. Når han først begynte å utvikle sin intelligens, tok han igjen sine likealdrede med rekordfart, og som sjuåring ble han sett på som et svært intelligent barn. Skolegangen var ikke mye å skryte av, men han lærte det grunnleggende, og som fjortenåring bestemte han seg for å bli fysiker etter å ha lest Joseph Priestleys store verk om elektrisitet.
I 1774 ble Volta ansatt for å undervise fysikk på den kongelige skolen i Como, og i årene her brukte han mye tid på grunnleggende kjemi og elektrisitet. Han oppdaget gassen metan og klarte også å antenne denne ved å bruke en av hans oppfinnelser; elektroforen, som skaper statisk elektrisitet. Han termet en ny fysisk størrelse som senere har fått navnet kapasitans, og studerte sammenhengen (han beviste proporsjonaliteten!) mellom spenning og ladning. Ingen overraskelse at enheten for spenning, volt, er oppkalt etter denne mannen.
I 1779, 34 år gammel, ble Volta ansatt som professor ved det prestisjefylte universitetet i Pavia. Her gjorde han karriere sammen med den andre store italienske forsker på elektrisitet; Galvani. Galvani forsket i stor grad på hva elektrisitet kunne gjøre innenfor biologi, og Volta forklarte fysikken bak. Disse teoriene første til det første batteriet som kunne gi stabil strøm, laget av sink- og kobberelektroder, med svovelsyre som elektrolytt. Dette batteriets prinsipper er det samme som i mange av dagens batterier, og derfor er Volta kjent som batteriets far.
Volta brukte sine senere år til å perfeksjonere batteriet, både ved å gjøre det kraftigere (ved å koble flere battericeller sammen) og ved å gjøre det mindre. Han utviklet teoriene bak, og la grunnlaget for videre batteriforskning, noe som er minst like viktig i dag som da. I 1801 ble Volta adlet av Napoleon, og fikk tittelen greve.
Alessandro Volta døde i 1827, hele 82 år gammel. Han står bak en av våre største oppfinnelser, og er på nivå med de største vitenskapsmenn fra Italia. Hans liv og virke er gjort tidløst i et tempel i Como, som også virker som museum.
Tekniske detaljer
Utgitt: 1984 – 1997
Format: 133 mm x 70 mm
Hovedtrekk: Hvitt papir med hovedmotiver i blågrønt. Portrett av Alessandro Volta til høyre på advers, Volta-templet i Como på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av Alessandro Volta
2. Sikkerhetstråd
Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta, og bildet er hentet fra Italias Nasjonalbanks hjemmesider
Attachments
Voltaforanbak.png (318.12 KiB) Viewed 2210 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
For første gang i denne artikkelserien skal vi til en ettårig utgivelse som ble trykket for å minnes 150-årsdagen til vitenskapsmannen vi skal ta i nærmere øyesyn. Minneutgivelser har vært vanlige i myntverden i lang, lang tid, men minnesedler er en relativt ny tanke og The Royal Bank of Scotland er en av de få bankene som titt og ofte kommer med slike. Naturviteren på denne seddelen har fått æren for en av våre viktigste, men også mest forstyrrende oppfinnelser; telefonen.
Alexander Bell, senere Alexander Graham Bell, ble født i Edinburgh i 1847. Han var sønn av professoren Alexander Melville Bell, som blant annet var verdensledende på forskning i døvespråk. Alexander Grahams mor var døv, og det sies at det var dette som tente hans interesse for hørsel og fjernkommunikasjon ved hjelp av lyd. Som mange av de andre store vitenskapsmenn var også Alexander nysgjerrig på naturen som barn. Han var også naturlig kreativ, og skal både ha vært en god tegner og en særs god pianist.
Alexanders skolegang begynte hjemme med far som lærer, slik det hadde vært for begge hans brødre som noen år senere døde av tuberkulose. Han ble innrullert på en av Edinburghs beste skoler som 12-13-åring, men stort fravær og dårlige karakterer gjorde at han aldri fikk noe vitnemål å snakke om herfra. Etter en periode hos sin bestefar fikk han likevel lærelyst, og på mystisk vis fikk han begynne på Universitetet i Edinburgh. Her ble han raskt lagt merke til og i 1868, 21 år gammel ble han tatt inn på Universitetet i London.
Oppholdet i London ble ikke langvarig, for Bells familie emigrerte til Canada i 1870. Alexander flyttet til USA, og begynte å undervise farens lære innenfor blant annet døvespråk. Han opprettet en skole i Boston som etter hvert ble tatt inn i universitetet der, og samtidig ble han professor i stemmefysiologi her. Nå begynte for alvor forskningen på fjernkommunikasjon med lyd, og i 1875 viste han for første gang fram en mottaker som kunne lage lyd fra elektrisk strøm. Deler av denne oppfinnelsen må han dele med én av sine brødre, men han var alene om å gå herfra og over til en fullverdig telefon året etter. Hvem som skal få æren for å ha oppfunnet telefonen er likevel noe uklart, da italieneren Meucci uavhengig gjorde en relativt lik oppfinnelse. At Bell fikk patentet er det likevel ingen tvil om, og det er nok aller mest derfor det hovedsakelig er han som krediteres oppfinnelsen.
Fordelene med kommunikasjon over lang distanse på denne måten er åpenbare, og telefonen spredte seg fort over hele USA. Bell eide selskapet som bygde ut telenettet, og på denne måten ble han som 30-40 åring en svært velstående mann. I tillegg til dette fikk han Voltaprisen i 1880, og pengepremien gikk med til å opprette Voltainstituttet i Washington et par år etter. Dette ble raskt et verdensledende forskningssenter på kommunikasjon, men også på forståelse av døvhet og utvikling av hjelpemidler for døve. Blant mange store døve skikkelser var Helen Keller en av de store som arbeidet tett med Bell ved dette senteret.
Bells senere oppfinnelser står i skyggen av telefonen, men noen er verdt å nevne blant numismatikere; kanskje spesielt metalldetektoren som han patenterte i 1881. Historien bak denne er spesiell, da den ble satt sammen for å lokalisere ei kule i kroppen til den avdøde president James Garfield. Metalldetektoren ble en suksess, selv om kula aldri ble funnet på grunn av at Garfield ble undersøkt på et bord av stål, og at detektoren derfor konstant ga signal. Bell var også stor innen forskning på aerodynamikk, og var med på oppfinnelsen av både hydrofoilen og det moderne fly.
Fra midt på 1880-tallet bodde Bell på Nova Scotia i Canada, men hadde mange verv på i USA. Blant annet var han med på å opprette National Geographic Society, og var leder her i 8 år rundt århundreskiftet. Resultatet av dette finner vi fortsatt i mange bladhyller verden over; Bell var med på å opprette National Geographic Magazine.
Alexander Graham Bell døde i 1922, etter komplikasjoner ved diabetessykdommen han hadde hatt store deler av livet. Han har blitt hedret med sitt navn på en rekke museer, statuer, institutter og parker verden over. I løpet av sitt 75 år lange liv rakk han å revolusjonere fjernkommunikasjon, og har fått sitt preg på samfunnet etter hans tid.
Tekniske detaljer
Utgitt: 1997 (Minneutgivelse)
Format: 128 mm x 65 mm
Hovedtrekk: Mørkegrønne hovedtrekk på hvitt papir. Portrett av Lord Ilay på advers med overtrykk av telefon ved vannmerke. Portrett av Alexander Graham Bell på revers, i tillegg til detaljer fra hans liv.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med portrett av Lord Ilay, overtrykt med telefon
2. Metallisk detalj som endrer karakter ved endret innsynsvinkel
3. Fluoriserende detaljer ved UV-belysning
Bildene er gjengitt etter standarder for elektroniske gjengivelser av trykt valuta.
Attachments
BellForanBak.png (496.93 KiB) Viewed 2126 times
Last edited by henrison on 31 Dec 2011 12:57, edited 1 time in total.
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
Det er hyggelig at flere følger med på serien, da er det enkelt å motivere seg til å skrive! Ingenting er bedre enn gode avsporinger, og Helen Keller er faktisk ei av bare tre damer som er avbildet på sirkulerende amerikanske mynter, Sacagawea og Susan B. Anthony er de andre to.
Det kommer sikkert ikke overraskende på forumet at jeg også samler på MYNTER med vitenskapsmenn, men foreløpig står jeg over artikkelserie her, da det er uhorvelige mengder slike på grunn av alle minnemynter. Kanskje om noen år, i bokform med tittelen:
"Vitenskapsmenn på valuta; en numismatisk tilnærming til populærvitenskapen"
Snevert publikum, men for ei perle det ville vært!
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
I artikkel nummer 28 om vitenskapsmenn på sedler skal vi til Nederland, og en av de riktig store naturviterne under den nederlandske gullalderen på 1600-tallet. Etter at De forente Nederlandene ble en realitet i 1581, opplevde dette område en enorm blomstring både innen naturvitenskap, kunst, arkitektur, litteratur og musikk. Sammen med vitenskapsmannen på 25-guldenseddelen fra 1955, opererte navn som Rembrandt, van Leeuwenhoek, van den Vondel, Vermeer og Rubens i denne perioden.
Christiaan Huygens ble født i Haag i 1629, sønn av poeten Constantijn Huygens som var dypt inne i det Nederlandske hoff og blant annet var stattholder for William II av Oranien. Constantijn var også en nær venn av René Descartes, og var regnet som en av de virkelig belærte menn i Nederland. Det var derfor ingen ulempe at Christiaan ble skolert hjemme, og det sies at han kunne konversere på latin og komponerte sine egne verker i en alder av ni år. I løpet av de neste årene skulle han lære en rekke språk, inkludert fransk, gresk og italiensk, i tillegg til at han spilte både lutt, fiolin og klavér.
I ungdomsårene ble Christiaan interessert i mekanikk og matematikk, og ble skolert av en egen privatlærer; Jan Stampioen. I 1645, da Christiaan var 16 år, ble han immatrikulert ved det storartede universitetet i Leiden, noen kilometer fra Haag. Her studerte han lov og rett, for hans far ville at Christiaan skulle føre familiens tradisjoner videre i de høyere samfunnslag. Etter to år i Leiden flyttet han til det nyopprettede universitetet i Breda, der han fullførte sine jusstudier. De fleste universitetsstudenter på denne tiden brukte tid på de klassiske fagene, inkludert matematikk. For Christiaan utviklet dette seg likevel fra å være en hobby til å bli en lidenskap, og med Descartes’ teorier i bakhånd så han på naturvitenskapen som en nøkkel til verdens utvikling.
Etter at Huygens’ far mistet stillingen som stattholder etter William II’s død, fikk Christiaan ikke noen tilbud om arbeid i de høyere klasser. Han reiste sammen med sin bror til Paris, delvis for å søke lykken, og møtte her Jean Chapelain og Ismail Boulliau, som sammen med Christiaan fant lykken i å studere naturens store fenomener. Det var på denne tiden Huygens bestemte seg for å satse hardt som naturviter. Han reiste tilbake til Haag og det var her han hadde sitt virke stort sett resten av sitt liv, selv om han reiste både til Paris og London ved flere anledninger for å studere og undervise.
I disse årene, fra 1656 og utover, gjorde Huygens en stor jobb innenfor ganske nye grener av matematikken, og spesielt innenfor sannsynlighetsregning. Før Huygens’ teorier var beregninger av vinnersjanser i spill relativt uvanlig, og han regnes gjerne som grunnleggeren av den moderne sannsynlighetsteori. Det var likevel ikke bare matematikkfaget som fikk nyte godt av Christiaan Huygens; også fysikken fikk sin bit. Han utviklet nye og bedre linser for teleskop, og forbedret forståelsen av optikk. Ved å bruke sine egne linser fant han også en måne rundt Saturn, før han beskrev beltet av grus som ligger rundt denne planeten. Med dette ble han en svært anerkjent vitenskapsmann i sin egen tid.
Nå skøyt det som hadde vært en litt stillestående karriere fart for Huygens. Han ble leder av det kongelige vitenskapsakademi i Frankrike etter innbydelse fra Louis XIV, og utviklet dette til å bli det beste i Europa på denne tiden. Mens han arbeidet her publiserte han en rekke sterke verker, blant annet «Horologium Oscillatorium» der han beskrev pendlers bevegelse. Arbeidet med den franske kongen ødela Christiaans forhold til familien hjemme i Haag, Frankrike og Nederland kom etter hvert i krig. Faren Constantijn hadde nå blitt stattholder for William III, og var en viktig brikke i det taktiske spillet under disse krigene.
Krigen tok etter hvert slutt, og når Huygens ble syk i sine siste år dro han hjem til Haag, og skrev sine siste teorier og memoarer der. På denne tiden kom en rekke nye vitenskapsmenn på banen, blant annet Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibniz som nøt godt av Huygens’ oppdagelser. Newton og Huygens skal ha hatt en del opphetede diskusjoner, men i det store og det hele bar diskusjonene frukter som Newton senere beskrev i detalj. Helsa skrantet veldig, og på 1690-tallet var han stort sett hjemme i sin residens i Haag.
I 1695 døde Christian Huygens i Haag, 65 år gammel. Alle hans papirer ble donert til universitetet i Leiden, der man kan se dem den dag i dag. Foruten å være grunnleggeren av sannsynlighetsteori kom han med enorme bidrag innenfor fysikken, og det er ingen tvil om at han fortjener sitt ansikt på denne tidlige 25-gulden seddelen fra Nederland, 1955.
Tekniske detaljer
Utgitt: 1955
Format: 155 mm x 86 mm
Hovedtrekk: Røde hovedtrekk på gulhvitt papir. Portrett av Christiaan Huygens til høyre på advers, sammen med astronomimotiver. Kunstneriske astronomimotiver på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med profilportrett av Christiaan Huygens
Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
HuygensForanBak.jpg (271.82 KiB) Viewed 2057 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
Etter snart 30 vitenskapsmenn i denne serien, de fleste av dem blant verdenshistoriens største, skal vi nå til en av de som har fått størst betydning for den moderne naturvitenskapen. Det meste han oppnådde skal de færreste av oss noen gang forstå; han er kvantefysikkens far. Det er derfor ikke uten grunn at han var avbildet på Østerrikes høyeste seddelvalør, som også er en av de flotteste sedler i denne artikkelserien. Hvem var matfar for en av verdens mest kjente katter?
Erwin Rudolf Josef Alexander Schrödinger ble født i Wien i 1887. Foreldrene var relativt velstående, blant annet på grunn av morfar i familien, som var professor i kjemi ved det tekniske universitetet i byen. Han ble skolert hjemme fram til 1898, før han som 11-åring ble tatt opp ved Akademisches Gymnasium etter en glimrende opptaksprøve. Erwin var en strålende elev, og etter åtte år på skolen ble han uteksaminert med strålende karakterer; best i klassen.
Schrödinger kunne i realiteten komme inn på hvilket som helst universitet i Europa, men valgte å bli i Wien for å studere fysikk ved byens universitet. Her ble han inspirert av blant annet Fritz Hasenöhrl, som underviser Erwin i Ludwig Boltzmanns store ideer. Han fortsetter å få glimrende karakterer, og allerede i 1910, bare 23 år gammel, disputerer han for doktorgraden. Ett år militærtjeneste er så obligatorisk, selv for en svært lite entusiastisk Schrödinger.
Etter militærtjenesten får han jobbe noen år på universitetet, men verden vil det annerledes for Erwin, som må tjenestegjøre under hele første verdenskrig. I 1918 returnerer han til Wien, men nå har familiens situasjon endret seg drastisk, og Erwin må stå helt på egne ben. Det er ikke lenger plass for ham ved universitetet her, så han reiser til Jena for å ta opp en stilling som ulønnet assisterende professor. Han blir relativt raskt lagt merke til ute i Europa, og får raskt en lønnet stilling som assisterende professor i teoretisk fysikk ved det tekniske universitetet i Stuttgart i 1921.
Dette var fortsatt bare en mellompost for Schrödinger, som gjerne ønsket seg til Sveits. Landet var relativt uendret etter krigen, og lønningene her var på et helt annet nivå enn i resten av Europa. Ønsket ble oppfylt da han fikk en stilling i Zürich, og han var rask til å følge i tidligere storheters Albert Einstein og Max von Laue) fotspor. I 1926 kom Schrödingers store gjennombrudd. Han publiserte en ny form for mekanikk, som brøt med den klassiske. Inspirert av de Broglie utviklet han en matematisk formalisme som han selv kalte kvantemekanikk.
Karrieren fikk skjøt nå fart som aldri før, og uansett hvor fornøyd Schrödinger var med stillingen i Zürich, kunne han ikke takke nei til en personlig invitasjon fra Max Planck om å komme til Berlin. Planck hadde nettopp pensjonert seg fra stillingen som leder for departementet for teoretisk fysikk her, og Schrödinger tok nå over denne stillingen. I Berlin bodde både Einstein, von Laue, Meitner og Hahn i denne perioden, og vitenskapen blomstret. I 1933 gjorde likevel Schrödinger som så mange andre vitenskapsmenn og fritenkere; flyktet fra Berlin og fra Hitler.
Schrödinger fikk raskt fortsette sine arbeider, denne gangen ved universitetet i Oxford. Samme år ble han tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeid med teoretisk fysikk, sammen med Paul Dirac. Schrödingers formalisme og spesielt Schrödingerligningen (vedlagt som bilde under seddelen) var eksepsjonelt viktig for forståelsen av atomer og molekylers oppbygning. Dersom denne ligningen løses eksplisitt, utformes en sannsynlighetsfordeling for den aktuelle partikkel. Ja, for med kvantemekanikken er ingenting lenger sikkert, alt er basert på sannsynlighet. Er katten i boksen død eller levende?
Etter noen år rundt omkring ved forskjellige universiteter i Europa før andre verdenskrig, ender Schrödinger til slutt opp ved universitetet i Dublin. Ut av intet blir dette universitetet raskt et verdensledende senter innenfor teoretisk fysikk, og får besøk av de fleste av verdens ledende fysikere i løpet av de 16 år han jobber der. I sine siste år jobber Schrödinger med samme problem som Albert Einstein, nemlig en samlet teori for alt, en sammenslåing av de kjente krefter på denne tiden.
Rett etter at han har flyttet hjem for å avslutte sin karriere i Wien, dør Erwin Schrödinger av tuberkulose i 1961, 73 år gammel. Han gjorde en enorm innsats innen en av naturens vanskeligste grener, og maktet å forklare sine teorier på en så god måte at de fleste kunne få en følelse av hva det dreide seg om.
Tekniske detaljer
Utgitt: 1983 - 1997
Format: 152 mm x 72 mm
Hovedtrekk: Mørkeblå/lilla hovedtrekk på hvitt papir. Portrett av Erwin Schrödinger til høyre på advers, Universitetet i Wien på revers.
Sikkerhetsdetaljer:
1. Vannmerke med Østerrikes riksvåpen
2. Sikkerhetstråd
3. Gjennomlysningsregister
4. Mikroprint flere steder på seddelen
Seddelen er etter beste evne gjengitt etter regler for å avbilde utgått valuta
Attachments
ErwinForanBak.png (518.09 KiB) Viewed 2015 times
Schrodingerligningen.png (1.77 KiB) Viewed 2015 times
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
Jeg har av og til fundert på hvorfor TV-programmet på NRK heter "Schrødingers katt" (selvfølgelig kunne jeg ha googlet og har nå gjort det) og her kommer altså svaret. Interessent!
Må nok en gang takke deg, henrison, for en veldig lærerik "følgetong" og med fødselsår 1988 synes jeg det er imponerende med all kunnskapen du besitter rundt disse personene. Dog har vel du også formodentlig noe hjelp av nettbaserte medier.
Ja, det spørs nok om særlig mange av de som jobber med å lage programmet engang kjenner teoriene bak! Det er relativt tøffe greier, noen år med teoretisk fysikk på universitetet hjelper til.
Det er ingen tvil om at deler av artiklene er omskrevet fra nettbaserte kilder og litteratur, spesielt fødeår, fødested, familiære forhold osv. Når det er sagt henter jeg det meste av naturvitenskapen fra eget hode, jeg har hatt en forkjærlighet for vitenskapshistorie som nesten har vært like stor som naturvitenskapen i seg selv.
Hyggelig at du følger med!
Medlem av Norsk Numismatisk Forening og International Banknote Society
.
En bitte lite avsporing (skal aldri skje igjen..)