Jeg er også interessert i den metafysiske delen av universet, hardkokt ateist som jeg er.
Et par uker før operasjonen i 2017 makulerte jeg gamle kjærlighetsbrev i tilfelle jeg ikke skulle våkne fra narkosen.
Jeg kjenner faktisk en som har vært død i cirka 45 minutter for så å bli vakt til live igjen. Han opplevde som seks år gammel gutt på begynnelsen av 1960-tallet å gå gjennom isen på en elv i Trøndelag. Han ble reddet av en modig politimann og våknet fra koma på sykehuset et par uker senere.
Vedkommende er i dag ikke redd for å dø, fordi han vet hva som skjer - nemlig ingenting, absolutt ingen ting. Og vi må vel i all vår kynisme anta at en seks år gammel gutt ikke har rukket å pådra seg så mye negativ karma at han skulle havne i fortapelsen?
At Gud visste at han skulle overleve? Jeg er ikke totalt avvisende til at det finnes en Gud eller skapende kraft, eller hva man nå skal kalle det.
Men er det ikke typisk menneskelig at vi ikke er fornøyd med det livet vi har fått her på jorden? Nei, vi forventer at Gud skal bruke ressurser på at vi skal ha det digg etter at vi er daue. Da blir det ganske komisk? Dersom man dør to timer etter fødselen, må man leve livet i evigheten som et spedbarn?
Jeg lå i narkose i drøye tre timer, og det opplevdes som to minutter. Hadde operasjonen vart i 3000 år, hadde den fremdeles opplevdes som et par minutter. Det er bare å glede seg til ingenting.
