Magnusson-penningen - ny mulighet

[Olav K]

Staten som den store stygge Fienden er et credo for TeaParty bevegelsen og vår alles Anders BB. For de fleste av oss andre, også de som ikke er bekjennende sosialdemokrater, er Staten - på godt og vondt - felleskapet. Forskning er selvfølgelig en del av statens oppgaver, men i denne sammenheng handler det mest om å bevare kulturskatter - for alle. Så kan man diskutere seg blå på om de gjør det på en god nok måte. Men det er en annen diskusjon.

Jeg går tilbake til mitt meget beskjedne tomtekjøp i Grukkedal, men nå finner min polske gravemaskinfører ikke bare Tryggvassons penning, men hovedskatten fra Lindisfarne, noen av de sjeldneste og vakreste keltiske kunstverk, utført i gull og donert klosteret av fromme sjeler siden kristendommen fikk fotfeste i Brittania. Skatten ble brakt "hjem" på sent 700-tall, men ulykkeligvis røvet av tyven Lodolf Uhjemle som under flukt grov ned skatten før han ble drept av forfølgerne i Lærdalsøyri. Skatten ble aldri funnet før polakken min skulle flytte en stein. Skatten inneholdt bl.a. en såkalt illuminert, guldbelagt evangeliesamling, regnet som unik - markedsverdi? Kanskje 100 mill.? I tillegg kommer en del annet keltisk gull, sikkert også sølv - for noen hundre tusener. Noen her synes åpenbart at det ville være riktig at jeg og polakken delte 100 mill++ etter salg til emiren av Quatoman, men jeg tror i min bunnløse naivitet at det også her er noen som synes det er ganske greit at staten tar vare på dette og tar kampen med Storbrittania om hvor manuskriptet hører hjemme.
De fleste fornminner er betydelig mindre verd, men prinsippet er ikke annerledes.
Siden jeg også tror at mange (de fleste) mennesker er gode på bunnen, tror jeg også at de fleste i metallsøkerfamilien synes det er fint å få 25.000 og plakett på museet når de har funnet noe unikt av betydelig høyere verdi. De har hatt det kjempegøy, har gjort noe som får dem til å føle seg som samfunnsgavnlige borgere og i tillegg fått råd til å kjøpe RollsRoyce-versjonen av metallsøkere i tillegg til mange kasser pils.
Så får vi i toleransens navn leve med at noen ikke ser lengre enn til sin egen skotupp.

[Kjetil Kvist]

De to guttene som fant 30 sølvdalere i Østfold i midten av 1990-åra fikk vel 20 000 kroner i finnerlønn. Det var sånn omtrent full markedsverdi den gangen (tror ikke den ville ligget særlig høyere idag). Da blir det et spørsmål om finneren av den siste penningen har fått en finnerlønn i samsvar med denne første utbetalingen. Det hadde vært interessant å vite om noen har gått gjennom alle anbefalingene og utbetalingene og kan melde om et mønster i finnerlønn, markedsverdi osv.

Så betyr det ikke at det blir forskning av det om alt leveres inn. Det utelukker ikke engang forskning om funnet blir beholdt av finneren og grunneieren. Det visér jo "den engelske måten" til fulle. Det er ikke spørsmål om staten er stor og slem, men litt om den museumsmodellem vi har nå er bærekraftig. Det er mange gjenstander i magasinene, og det er knappe personalressurser. Riktignok har mynter nå blitt deponert rundt om i landet, nær funnstedene, men såvidt jeg vet har det ikke ført til så mye mer forskning eller formidlingsvirksomhet. Korriger meg gjerne.

En annen ting er at en del objekter bare blir pakket ned og ikke gjort tilgjengelig for forskning. For eksempel har UMK en ikke ubetydelig medaljesamling. Den er pakket vekk. Det betyr at mye interessant kildemateriale er umulig å få tak i for amatører og profesjonelle som ønsker å fullføre prosjekter.

Nei, det kan godt hevdes at det er for mye på museene allerede.

Og før man går løs på de moralske og etiske sidene ved dette standpunktet, så vær så vennlig å vent til British Museum har levert tilbake Parthenonrelieffene eller Kulturhistorisk museum en god del av sin etnografiske samling.

[ramazotti]

Noen plakett på museet skall det nok mye til før man får,i mange tilfeller leverer man funnet sitt for siden å aldri mer
høre noe om det.Det hører med til sjeldenhetene at man gjør verdifulle funn,og jeg synes det er flott at myntkabinettet
har begynt å betale ut finnerlønn,da særlig når det angår historisk verdifulle mynter.

Det forekommer kanskje en håndfull ganger pr. år at det gjøres slike funn her i dette værbitte landet,og belønningen utgjør
neppe noe som truer velferden her til lands.I de fleste tilfeller handler det om verdier for noen få hundrelapper,rent økonomisk,men historisk
kan betydningen av en loslitt mynt være langt større.
Litt underlig er det jo at noen av de som representerer staten gjør alt de kan for å ødelegge vår felles historie ved å la eventuelle funn råtne på rot,men de vet vel ikke bedre...

Selv om jeg er innstilt til finnerlønn for en mynt jeg fant for noen år siden kunne jeg heller ønsket meg et diplom til grunneier,men det ser ikke ut til
at staten har resurser til slikt,det er enklere å sende over noen småkroner til konto enn å ta et o.k. bilde og å skrive litt om funnet..

[Olav K]

Jeg har ingen problemer med å se at Staten/Museer/Fylkeskonservatorer m.m. kan opptre bedrident og smålig i flere tilfelle - for alt jeg vet - ofte? Det synes som om det mangler god, gammeldags folkeskikk. Si takk, gi en oppmuntring, kvittere for en innlevering på en måte som får innleverer til å føle at han ikke gjorde det forgjeves. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til et krav om at Staten bør vise folkeskikk. Men derfra til å kreve full eiendomsrett til kulturskatter man måtte snuble over - er det et drøyt stykke.

[seuk]

Jeg anser naturligvis kulturbevaring som en del af forskningen da man selvsagt ikke kan forske dersom tingene ikke bevares.

Som Kjetil bemærker er det et spørgsmål om den nuværende museumsordning er bæredygtig. Politikerne har ikke just travlt med at yde flere penge til museumsverden og nyt materiale tilgår i stadig større omfang.

I Danmark er der tydeligvis et problem med for stor ophobning af materiale i museer og arkiver. Dette går ud over bevaringen af genstandene og dermed den forskning disse skulle sikre. Jeg har i anden sammenhæng kendskab til et enkelt tilfælde hvor inkompetente folk har destrueret hvad de mente var dubletmateriale fordi samlingerne er afskåret fra at gøre materialet til genstand for salg.

I øvrigt har jeg svært ved at tage modstanden af fuld kompensation til finder/grundejer alvorlig! - Har man ikke lov til at være heldig? Om det er statsbudgettet man er bange for, så kunne en model som den Engelske måske sikre at der ikke blev ophobet unødige mængder på museerne. Tingene er jo heller ikke omkostningsfrie selv om de modtages gratis. De skal registreres og muligvis konserveres samt dernæst opmagasineres forsvarligt (til evig tid).

[ZZzzz]

Hva er proveniensen til lot. 586 på OMH sin auksjon 68?

http://auksjon.oslomynthandel.no/catalogue/3/53

[Ragnvald E.]

Tilbake til utgangspunktet for denne linken....hvor hører den hjemme og hvor numismatisk interessant er den egentlig? (Jeg har dessverre ikke fått lest artikkelen om den i NNF-Nytt heller da... )

[Olav K]

Det siste jeg har hørt, fra UMK, er at mynten "mest sannsynlig" er ekte (såvidt jeg har forstått - stempelsamsvar, mulig at det også har vært foretatt metallurgisk analyse). Den er i så fall den eneste kjente i "piedford"- format (dobbel tykkelse) og ekstremt numismatisk interessant - men koblet til en haug med spørsmålstegn. Problemet, som antydet i NNF-Nytt og av Kjetil Kvist ovenfor, er "eiendomsretten". Grunneier, som etter engelsk lov er "eier" (med de begrensninger som ellers følger av engelsk lov) vet antageligvis ikke om funnet - finner hadde ikke tillatelse fra ham, men fra en leietaker på eiendommen. Grunneier skal (slik jeg forstår) ha et særdeles restriktivt syn på leting etter fornminner på sin eiendom. Funnet og den senere fjerning av mynten fra eiendommen kan bli oppfattet som tyveri, og hverken finner eller leietager har lyst til å bli anmeldt. Det handler altså om mer enn uvilje til å dele verdien.
Myntkabinettet fikk se mynten, men under løfte om taushetsplikt - jeg vet heller ikke om de fikk alle opplysninger om funnsted eller annet som kunne identifisere den konkrete eiendom.
Det er veldig trist for numismatikken at denne saken har gått i baklås.